Hva utelater vi fra samtalen? Hva er det vi tier stille om? Stillheten kan kjennes bråkete ut. Det er som om det står en elefant midt i rommet som ingen ser. Hva gjør vi med elefanten?
Skrevet av Renate Lyse
Å ta opp et vanskelig tema er risikofylt. Vi mennesker er skapt for tilknytning, og når vi tar opp det som er vanskelig risikerer vi å bli avvist. Våger vi det? Finnes det måter å adressere elefanten i rommet uten å tråkke i salaten?
Hvordan vi velger å gripe tak i problemet har mye å si for utfallet. Det er uhensiktsmessig å ta fram en sprettert og skyte elefanten i rompa. Kanskje ender det opp med at den stamper rundt og skader seg selv, deg og alle andre som er i rommet. På samme måte er det dårlig form å skyte ut ord som kan gjøre andre vondt.
Det motsatte av dårlig form er god form. Det er å forme det du sier og gjør på en måte som skaper en god relasjon. Alt kan sies bare det har en god form. Når vi åpner opp for å virkelig lytte til den andre og samtidig klarer å tydeliggjøre egne behov, skaper vi god form. Når vi snakker på en omsorgsfull måte, bruker vi et språk som ofte kalles sjiraffspråket. Det er en måte å kommunisere på som skaper emosjonell trygghet, som støtter oss i å våge og ta opp det vanskelige vi utelater fra samtalen.
Her er mine tips til hvordan du kan ta opp et vanskelige tema:
Ofte er det slik at når du våger å være deg selv, så våger andre å være seg selv. Sårbarhet er en vakker kvalitet i relasjoner som gjør at vi både ser og hører hverandre på en ny måte. Er du redd for å bli såret, spør deg selv hva det er i deg som er redd. Prøv å møte den delen av deg som er redd for å bli kritisert med kjærlighet - og forankre deg i en visshet om at du er nok helt uavhengig av hva andre mener og tror om deg. Du er verdifull og verdig dine behov.